jeg har det ikke helt bra for tiden, og ikke vet jeg hva jeg skal gjøre med det. men jeg vet at noen ting gjør meg helt klart mer glad en andre. det er altså logisk at det er de tingene jeg burde tenke på. fine ting som;

fine sko, rare og mønstrete. noen små, noen store

blomstermønster, det sier seg nesten selv!

fransk bulldog, og da er det jo helt klart valpen jeg snart får jeg tenker på. en fin hund som kan passe på meg, gjøre meg glad og opptatt.

varme lange klemmer fra levi

alle de varme dagene som skal komme

te som smaker blomster og kjærlighet.

blekk på kroppen.

så var det bare det å faktisk tenke på det da.

 jeg er så utrolig sint på deg, så utrolig sint for hva du har gjort med livet mitt, og så mange andres. sint for at jeg føler meg som en mindre menneske. for at jeg føler meg som luft, tom og tung på gang. samtidig, så er du bare et dumt menneske som ikke har alt helt på plass. jeg bruker ikke ordet hat, men kanskje jeg burde? men hva hjelper det? uansett hvor mye man hater noen, så vil det ikke hjelpe. alt vil bare bli mye verre.. så jeg holder meg til å være så sint at jeg ikke vet helt hva jeg skal gjøre. sånn som ting er nå så går livet på repeat, og jeg burde ikke bruke krefter på å tenke på det. jeg vil bare at ting skal være sånn som det var før. jeg vil være meg igjen.

jeg vil danse på skyene og drikke epplejuice fra en kokkosnøtt. jeg vil stupe ut i havet med alle jeg kjenner. jeg vil kjenne mer på de gode sidene av livet, og mindre på de vonde. 

jeg tenkte at jeg ville skrive litt om fyrverkeri og redsel i disse dager. flere av dere har sikkert lest at mange gruer seg til lyden av raketter og kinaputter. noen forstår det kanskje, og andre ikke. derfor ville jeg starte med det at vi vet at det er fyrverkeri, og at ikke 3.verdenskrig har brutt ut. vi vet at vi er trygge og at det samme aldri kommer til å skje. men det vi også vet, er at om vi tilfeldigvis hører en rakett med "skuddlignene lyd" kan vi få tilbakefall. det handler ikke om at vi tror det er skudd, men at hjernen gjør noe med oss som får oss til å føle at vi er tilbake. den samme frykten og skjelvingen. 

før ferien var det noen på skolen min som slo en bok i bordet. den ble slått hardt ned tre ganger, i det samme tempoet som jeg husker skuddene var. jeg forsvant helt fra rommet og var tilbake i en boble av redsel. når levi tok på meg skvatt jeg og pustet som et lokmotiv. det er dette vi er redde for, og det er derfor vi helst ser at rakettene ikke blir avfyrt før nyttårsaften. såklart kan det gå dårlig da også, men vi er iallefall forberedte, og vi er ikke alene. 

send opp lanterner, det er min oppfordring. like vakkert om det er mange, også ødelegger det ikke lufta vår.

det er ikke det å leve som er trist. langt ifra. det er det å leve med alle bilene og lydene for resten av livet. det er det å føle seg alene selvom alle er der.

kjære norge, vær så snill og vær stille de neste ukene. la medias makt forsvinne og gi oss en jul uten djevelens ansikt hvor enn vi går. amen.

jeg er så godt som sosialt tilbakestående. når jeg ser meg i speilet ser jeg ikke lengre på meg selv, men en annen. om jeg lar den første tåren komme er jeg redd jeg aldri kommer til å slutte. også skulle jeg ønske at jeg klarte å få litt fart på kroppen min. det skader jo ikke akkurat å være i form. 

etter forholdene har jeg det greit. jeg trenger ikke å være eller å ha det perfekt for å være glad. jeg har en kjæreste som jeg elsker utover de syv hav, få men gode venner til å stole på. sist men ikke minst så kjemper jeg. så folkens, kast vekk vinterdepresjonene og gjeipinga. livet kan være et helvete, og tror du at det hjelper å stenge seg inne og klage? jeg vil le, fordi jeg har det bra! man kan faktisk gå gjennom helvete og noen dager ha det bra! så klart blir jeg sint og irritert over kulde, mørke og skrikende seks åringer. men spiller det virkelig noen rolle? finn gløden i deg selv, hent frem det som gjør deg bra! 

livet er så uforutsigbart at vi har ikke tid til all denne dritten. det handler om å heve seg over visse ting her i livet.

(måtte bare ha et litt selvironiskt bilde her)

 
har funnet frem en del sitater fra de siste månedene. hentet frem fra min dagbok, noe folk kanskje syntes er litt rart. men det jeg føler jeg vil dele, skriver jeg her og resten blir i boka ingen andre får se. jeg syntes på en måte det er fint å få ut tankene her så andre kan følge med litt. det er ikke snakk om å få masse sympati, men om å dele virkligheten, hverdagen. 

"så ble det stille. "alt er som før" og få tenker på hva som har skjedd"

"jeg klarer ikke å konsentrere meg på skolen, jeg bare venter på høre de første skuddene"

" jeg klarer rett og slett ikke å henge med"

" det er utrolig hvor lite som skal til for å skremme meg"

"om gud elsker alle, hvorfor ser han alltid vekk? er det rart jeg ikke er kristen?"

" den kjærligheten vi har, den har vi selv dyrket"

" *****. jenta med skuddsårene har endelig fått et navn, og hun lever.

"ingenting er som før, jeg blir gal. jeg ødelegger alt for meg selv."

"vi lå der i over en time og bare gråt sammen. skummelt, og litt fint"

" er så lei av å leve i en jævla såpebobble"

" jeg får ikke sove, men det har egentlig blitt en vane" 

noen dager føler jeg meg som den tøffeste av alle. jeg føler at jeg har gått gjennom ild og jern, og at ingen noen gang vil forstå det. når jeg går nedover gata føler jeg meg sterk og levende, nesten bra. så er det som en bil bråbremser og stoltheten moser alle innvollene i et stort smell. men det er okay, for de få minuttene det varer er jeg kongen på haugen. 

på utsiden er vi bare et vanlig par bakerst i bussen. men om dere ser oss inn i øynene ligger det mye der som dere egentlig ikke vil se. jeg forstår så utrolig godt at hverdagen er tilbake for de fleste. jeg forstår utrolig godt at det som har skjedd ikke lengre er en vanlig del av hverdagen deres. men for meg er det der hver enste dag. jeg kan ikke gå en dag uten å føle på redselen, sorgen og smerten. så lenge jeg respekterer at dere har gått videre, må dere reskeptere at jeg og mange hundre andre ikke har det. jeg ber ikke om spesialbehandling. bare forståelse og varsomhet. 

åhh, jeg elsker disse bildene. de ble tatt av min familien da de bodde i amerika. på flere av bildene er pappan jmin, blandt annet det nederste med katten.

jeg vil ut å reise! jeg vil ut å se! gi meg verden, så skal jeg gi noe til verden.



livet mitt er ingen bok. du får ikke kjøpt den, du får ikke lest den. den kommer aldri til og ligge i dine hender, bare så du vet det. ikke fordi det ikke fortjener noen bok, men fordi jeg er lei av og bli lest. lei av og være innefor en perm. jeg lever med mine seks sanser, og det er ingenting du kan gjøre for og lese den. men du kan få en bit, rekker det?

"et nytt år. nye muligheter". jeg forstår meg ikke på det der. bare fordi datoen har forandret seg så blir det vel ikke automatisk mye bedre og lettere? man kan like så godt legge noe bak seg fra en onsdag i juli, til en torsdag. vi har alltid mulighetene forran oss, hvorfor vente på en dato for og gripe de? ikke utsett ting, skyld på andre eller vent på at prinsen skal komme på sin hvite hest. velg din egen hest, sett deg på den og ri mot det du søker. grip dagen.

jeg er kjæresten til gutten som kan få tiden til og stå stille. jeg er dattra til hun som kaller meg for snusmumrikken. jeg er en av bestevennene (håper jeg da) til gutten som liker og sloss med meg, når som helst, og hvor som helst.

når sola kommer frem, kommer også fregnene mine. resten av året har jeg fregner på skuldrene. når gresset er grønt, kaster jeg skoene og løper rundt uten sko, er på festival og koser meg med de som er der, og kameraet mitt. når tankene mine presser på, så skriver jeg de ned eller lar de renne ut gjennom malekosten. det fineste jeg har er oljefatet mitt og på en klar førsteplass, prinsen min. men det er kanskje bare på utsiden?

jeg er varg. men innerst inne er jeg vilde. noen ganger glemmer folk akkurat det. hvem er du?

så smelter snøen i takt med solen som reiser seg på vårhimmelen. blomsterknoppene trenger seg opp igjennom frosten. andre plass er ikke godt nok her. den beste plassen, den fineste utsikten. de minner meg om oss. slik vi kjemper oss igjennom vinteren for og få den beste plassen i sola. frisk bris i håret.

det er latterlig hvordan jorden snurrer rundt og rundt. ting som ikke fungerer skal stå stille, og denne  planeten fungerer så absolutt ikke.

alt beveger seg seg. alt.

til og med når en ikke vil så gjør man det. jeg kan trygle og be, men det vil uansett ikke hjelpe. kroppen lyster bare på det den selv til utføre.

i det siste har jeg merket en helt ny form for avhengighet. jeg har blitt så avhengig av deg at det å være alene har blitt noe skummelt. det å være alene er ikke lengre avslappende og fint. jeg har mye annet jeg kan gjøre, men jeg vet ikke hvordan jeg skal fotelle meg selv at jeg skal gjøre det. you are my favourite drug. og som en narkoman lengter etter dopet sitt, lengter jeg etter pusten din. det er så fint og utrolig farlig på en gang. men.. det er kanskje litt san for alle som er omfavnet av kjærlighetens rus?

men skal snu det til noe fint. nå skal jeg skal ta frem enda et læret og male til hendene mine er fulle av maling.

jeg trenger bare litt tid til å puste.

for i det siste har det blitt minde or mindre oksygen i rommet.

så jeg skal sette opp vinduet, få inn litt frisk pust og forhåpentligvis få blodomløpet i gang. men noen må minne meg på å lukke det før det blir mørkt. gjør jeg ikke det blir luften om til is, og blodet stopper.

er bare ikke helt som vanlig. for mye eksos i luften.