trykk dere inn på  cathrine  sin blogg og les om jenta som virkelig kjemper.

i fjor på denne tiden gikk vi sammen gjennom snøstormen og ned mot kirken. det var julekonsert og du ble med for å se på. i år er det nok en gang tid for julekonsert. men det har skjedd så mye vondt i mellom, og sist gang jeg var i den kirken var det nettopp for å ta et siste farvel med deg. jeg har på følelsen av at jeg ikke hadde hatt en bra dag om jeg hadde blitt tvingt inn dit for å synge om hvor deilig denne jorden er. for det er den ikke. 

"For noen er massemorderens ugjerninger mer enn nyheter. Mer enn et startpunkt for politiske debatter om beredskap, reaksjonstider, strafferammer og helikoptere.

For noen er det frykt, søvnløshet, skuddskader, redsel og skyldfølelse. Grusomme bilder som dukker opp når det passer dårligst. Et ubetenksomt ord som sender deg i ekspressfart tilbake til de verste timene i et liv." - link her.

Ytringsfrihet. Et ord som har blitt mye brukt de siste ukene, og som har blitt missbrukt til de grader. Jeg blir sint når jeg leser eller hører folk kritisere valgene som ble tatt av de som var der. Jeg blir sint når jeg får vite at flere blir angrepet og kritisert for å ikke ha gjort noe annerledes. De som ikke var der får tenke sitt, men å fortelle oss at vi ikke gjorde det bra nok, at vi burde ha dårlig samvittighet og skyldfølelse... Jeg blir så utrolig trist over hvordan deler av norge har danset jenka. Det har blitt hoppet litt for mange ganger bakover. Jeg har ikke ord lengre, det gjør så utrolig vondt. 

noen av dere har kanskje sett at det er flere saker om tatoveringene ute å går. jeg har selv vært med på to av de, en i VG og en for NRK. jeg legger merke til at det er så mange som mener at det ikke er bra, at vi har tatt dårlige valg og at dette vil ødelegge oss i fremtiden. dette er for meg helt utrolig. 

til de der ute som tror at min tatovering vil ødelegge meg.. 22 juli var dagen jeg var sterkere en en bjørn. det var dagen hvor jeg løp uten å kjenne pusten, jeg skadet meg uten å kjenne smerten, jeg var med på å redde mitt liv, kjæresten min sitt og kanskje flere. tatoveringen min står ikke bare for det vonde som har skjedd, den står for styrke og kjærlighet. om jeg ikke vil at den skal dominere under noen omstendigheter, tar jeg på meg en jakke. men jeg kommer aldri, aldri til å være flau eller redd for å vise den frem. hendelsen følger meg hver enste dag, så hvorfor skal jeg ikke kunne ha den tatovert på armen min? jeg vil prate om det, jeg vil fortelle folk hva som skjedde den dagen, jeg vil at alle skal få svar, å ikke gå rundt i en liten skremt boble.

jeg sitter med tårene i øya, for det er ikke bare en blekklump jeg har på armen. jeg er ikke stemplet. dette er meg. det er en måte å takle hverdagen på. 

♥hva tenker egentlig dere? si hva som helst som ligger på hjertet.

etter å endt opp med kvalme og skjelving etter en del youtubevideoer fikk jeg lyst til å skrive et leserinnlegg til avisa. dette var hva jeg endte opp med: 

Når gikk alt galt? Når ble mennesker så kalde og hjerteløse? Siden tidenes morgen har mennesket utviklet seg fremover. Vi lagde ild, vi lagde hjulet, vi lærte oss å kommunisere, og vi lærte oss å ta vare på oss selv og andre. Alt gikk fremover, og ingenting tydet på at vi skulle tilbake til å være huleboere med det første. Så når begynte menneskeligheten å gå i revers? Når og hvor gikk det galt?

De første ukene etter 22. Juli sto Norge sammen som en sterk og godhjertet nasjon, nå, bare tre måneder senere, ser jeg nok en gang på en ond verden. Mennesker som ikke tenker på annet enn penger, mennesker som ikke ser andre folks smerte. Mennesker som lager motbydelige filmer og spill om den dagen vi løp med djevelen i helene. Folk som ler av sultkatastrofer, massakrere, voldtekter og vold. Det finnes så mange religioner, visjoner, livstiler og tanker, men når stoppet dette oss fra å være det utviklende mennesket? Hvorfor tillater vi oss selv å bli så kalde? Hva er det egentlig som skal til for at menneskene kan leve i harmoni?

Jeg tror på en verden full av fred og kjærlighet. Men jeg tror også at det blir langt etter min tid. Det tar tid å bli et humant menneske, og nå som vi har startet på bunnen igjen må vi nok vente en god stund før verden blir slik vi ønsker. Noe må gjøres, for her vi står i dag, er vi på god vei til å bli huleboere.

- v.k.v.k 

Edit: Har fått dette på trykk i den lokale avisa og aftenposten faktisk!

 

det går ikke en skoledag uten at jeg titter nervøst mot døra. det går ikke en skoledag uten at jeg planlegger rømningsveier. kroppen og hodet mitt er på vakt 24/7, noe som gjør at når jeg kommer hjem etter åtte timer med frykt faller jeg nermest ned i senga mi. tankene mine sloss om plassen, og jeg må skyve de unna for å være glad og normal. jeg holder meg selv bak lyset. det er ikke lengre jeg som prater eller nikker. for nå er en ond ond mur som stenger meg ute fra alle. jeg vil bare rive den jævla muren. 





hater når menneskapte ting skal sette grenser for friheten selv. hater når mennesker er synderen som stopper vingene i å flakse.

han heter lillefot. og i morgen er han nok død.

jeg kryper sammen som en liten ball, og alikevell er jeg den mest synlige av alle. noen vil kanskje  si jeg gjør motsatt av hva jeg burde gjøre. men slik har jeg alltid vært. jeg har aldri gjort som alle andre, aldri vært som alle andre. så derfor ligger jeg her som verdens minste mest synlige ball.

bildene er lagd av meg i polyvore.

begjær.

mine svake punkt er klær. utrolig patetisk.hva er ditt svake punkt?

føler meg litt ute av kroppen for tiden. kanskje like så greit, ettersom den er fyllt opp med sinne og stress. det er helt teit! jeg vet ikke hvorfor jeg er sint engang. jeg har ingen verdens grunn til å være sint. litt grønt gress og hav hadde ikke gjort noe.

sendte inn et leserinnlegg til avisa i dag. anger brått, tror det kom litt feil ut?

21. Januar 2010. Flertallet av Norge er provoserte. Vi kjemper for et pelsfritt Norge, vi kjemper for at Maria Amelie skal få bli. Strømprisene er høye, og folk er sinte. Midt oppe i dette sitter jeg med min egen irritasjon. I dagens samfunn syntes jeg det er latterlig at man ikke få kunne velge sitt eget navn! Med alt det store fokuset det har vært opp gjennom årene på likestilling mellom kvinner og menn, så forstår jeg ikke hvorfor det med navn fortsatt skal henge igjen. Ja, mitt største problem her i verden er det at jeg ikke får bytte navn. Faktisk, så skal jeg ikke bytte det engang. Det jeg har tryglet om, er og få legge det til som et mellomnavn!  Ja, hvordan skulle det gå med verden om Andrea fikk hete Robin? Om Kim fikk hete Ariel? Nei vent, dette er jo faktisk lov, for det unisex navn. Hvem er det egentlig som sitter og bestemmer andres identitet?  Ja, for dette navnet er som en identitet for meg. Mine nærmeste venner og kjæreste kaller meg for. De fleste bruker det navnet på meg. Jeg tror ikke verden går under om folk får hete det de vil. Hvorfor ikke fokusere litt mer på strømprisene og innvandringspolitikken?

den følelsen av og ikke være bra nok gjør så utrolig vondt. man kan ikke tilfredsstille og gjøre alle fornøyde. slik er det bare. man er den man er. om man skal spille en rolle utenfor kroppen for og få andre glade, er det bare ikke verdt det.

for fire måneder siden sendte jeg inn søknad om å få lagt til varg, som et mellomnavn. i går fikk jeg avslag, fordi det var et guttenavn.. jeg syntes det er kraftig uretferdig at jenter skal få hete jan, robin eller kim når jeg ikke skal kunne hete varg. så alle dere søte, vær så snill å skriv under her. har ingen aning om jeg kommer noen vei med det, men folk har fått til mye med underskrifts kampanjer, så hvorfor ikke prøve.

takk på forrhånd.