de første dagene ville jeg ikke gå noe inn på detaljer. men de siste dagene har jeg lest så mye som har betydd så mye for meg. lest og hørt så mange forskjellige historier, som har hjulpet meg. så dette er til alle aufere som trenger det. og for alle de som lurer. den røde streken viser min fluktvei.

klokken var ti på halv seks. jeg var sulten, smågretten og opprørt over det som hadde skjedd i oslo. noen venner av meg og jeg satt og snakket sammen om det som hadde skjedd da kjæresten min og en venn kommer oppspilte inn i rommet. "folk løper opp fra kaja, det er noen som skyter" vi syntes det var en sykt dårlig spøk, folk burde ikke tulle med kinaputter og andre fyverkeri når folk allerede var redde. fyverkeriet ble høyere. fyverkeriet ble skudd. to av våre kjære gikk bort til vinduet og spurte hva som skjedde."legg dere ned på gulvet og bli der". men skuddene nærmet seg, og folk ble vettskremte. jeg gråt, og holdt meg hardt fast til levi. vi måtte jo vekk! så vi løp inn i lillesalen, hvor jeg først mister hånden hans. når jeg får tak i han igjen blir vi presset opp i et hjørne. skuddene er på vei inn døren, og vi forstår at uansett hva dette er, så må vi jævlig langt vekk. så vi løper. vi presser oss ut de trange dørene mens skuddene fyker rundt oss.armene mine var fulle av blod, jeg turte ikke å se bak meg i frykt for hva jeg ville se.

ute på gårdsplassen ligger det to eller tre personer helt fredfulle. men freden lå på et stort rødt pledd. freden så litt for fredelig ut. jeg drar til meg levi som først løper mot de, og får han med meg motsatt vei. vi løper forbi en jente som må ha blitt skadeskutt. jeg kunne se inn i leppa hennes. som et tittehull. ikke engang da gikk det egentlig opp for meg. vi løper i en større gruppe gjennom skogen og ned mot kjærlighetsstien. stien som alltid hadde betydd kjærlighet og lykke. jeg ser flere kjente fra østfold, og en av de smaker på blodet. vi tror det ikke. vi forstår det ikke. 

hva som fikk meg til å tenke "klart" forstår jeg ikke. jeg dro til meg to gode venner, og sa at vi kan ikke fortsette på stien, da kommer vi til å møte på han. så vi sklei ned mot vannet, mens vi prøvde å få tak i politet. de trodde oss ikke. de sa det var i oslo det hadde skjedd noe. vi ville skrike om hjelp, men alt vi kunne gjøre var å hviske. en av oss prøvde å få oss ut i vannet. jeg turte ikke. jeg kan si med hånden på hjertet at om jeg hadde hoppet ut i vannet hadde jeg ikke vært her i dag. så vi satt oss inn til fjellet og prøvde å roe oss. jeg kysset levi og sa at jeg elsket han. at vi skulle klare oss, for dette var faen ikke slutten. vi skulle leve! så kom lyden nærmere. lyden av det vi fortsatt ikke forsto, men som vi var redde for. vi løp vekk, men tanken på bevegelse skremte livet av meg. jeg fikk lagt helt inntil fjellet med levi, de andre løp videre.

jeg knep øynene sammen og snudde hodet inn mot fjellet. jeg tenkte at om jeg skal dø, så skal jeg ikke være klar over det. det var da jeg kjente småstein som falt ned på ryggen. jeg var sikker på at min siste time hadde kommet. mitt siste pust. vi lå der uten å bevege en muskel i evigheter. så hørte vi skuddene. han hadde gått forbi. han hadde gått rett over hodet på oss, og ikke sett oss. vi et stykke tilbake der vi kom fra, og møtte fem andre. snikende i vannet kom en av de internasjonale gjestene. han var skadet etter å ha reddet en person opp fra vannet. her var han på fredelig besøk i norge for å fortelle om forholdene i sitt krigsherja land, også skjer dette.  vi så båtene redde folk opp av vannet, men ingen av båtene så oss. trodde vi. en av båtene drev langs land. en mann sto oppreist og gøret meg noe. vi var sikkre på at nå ble vi skutt. "heldigvis" var det et kamera. hvorfor forsto jeg ikke, og om vi kunne stole på han? vi måtte bare ta sjansen. elleve mann presset seg ned i den lille båten. elleve levende gikk i land på den andre siden. jeg prøvde å se tilbake på øya, hvorfor lå alle folkene i skråningen? vi var jo trygge, de kunne reise seg! så kjente jeg verdens tryggeste hånd som snudde det vekk. som snudde det fremover mot det som skulle bli fremtiden.

og her sitter jeg. uten å egentlig forstå at det er jeg som nettopp skrev dette. at jeg faktisk har vært en del av dette. jeg er utrolig glad for at så mange overlevde, men samtidig sitter vi alle igjen med en stor sorg.



tre skudd etterfulgt av skrik og kaos. det er blod overalt, det første som møter oss i kaoset er to døde personer på gårdsplassen. panikken er som en slange. den biter oss, den sklir rundt oss. en av mine beste venner ligger i koma etter å ha blitt skutt i magen, flere av våre brødre og søstre er savnet eller drept. det finnes ikke ord for å beskrive det siste døgnet. jeg er så sliten og redd, forvirra. den timen vi lå der i fjellsprekken, gjennomvåte, redde og gråtene føles ut som år. jeg tror aldri jeg kommer til å bli den samme som jeg var, for i går, ble jeg ranet for trygghet, tilit og venner.

ny kjole og nye sko. har spist sushi, vært på cafe og sist men ikke minst... det er premiere på greys anatomy i da.. nå! ugle og ut!

i dag brukte jeg den fine sløyfa og den høye shortsen. men det fineste av alt er alikevel den nye veska mi. den har flydd helt  fra paris sammen med min rødhåra søster, og inn i mine armer. ugle og ut.

ny frisk hårfarge og verdens søteste øredobber fra tyrkia.(gave fra ylvis) selv er jeg i alt annet en tyrkia. for tiden oppholder jeg meg i utkanten av byen, rett ved vannet og i armkroken til himmelen (min). om noen dager reiser jeg på leir, så det blir tyst noen dager fremover.

hva gjør sommeren din fin? eller er den kanskje ikke så fin?

de siste dagene har jeg vært på familiebesøk i stockholm. eller nærmere bestemt, stockholms skjærgård.

ettersom de bor så langt vekk, er det ikke ofte jeg får se min søster, svoger eller to nydelige tantebarn, molly og bianca.

vi har kost oss på båttur, sett på rikingene sole seg, spist is og masse god mat.



og alle syklene! det er sykler og mopeder overalt! jeg som er både skeptisk og redd for å sykle ble faktisk med på en tur eller to.



det er så deilig å reise bort litt, og ikke minst når det er til rolige og fine steder (oki, barn er ikke alltid rolige da)





noe av det fineste med sommeren er å gå ut i hagen å spise alt den har å by på. jeg kunne ikke tenke meg å bo i en liten leilighet uten muligheter til å kunne plante det man liker best. i hagen vår finner vi:

rips
smultron
kirsebær
moreller
bringebær
druer
stikkelsbær
epler
jordbær

gressløk
salat
paprika
agurker
persille.

hva har du i hagen din? om du ikke har en hage, hvordan ser drømmehagen din ut?










sommerens første hyttetur! tre dager med total ro og varme. det gjør ikke noe om myggen biter, at brennmanetene brenner og at fjellet skraper. det er som å trå inn i en boble av magi. en boble av lykke.