jeg vil så gjerne skrive om de gode dagene, de små øyeblikkene, om de fine detaljene i livet. jeg vil ta bilder å poste hundrevis av de. men akkuratt nå, blir alt feil. jeg lever. det er nå jeg lever, og det er nå jeg skal nyte det. jeg har så mye å glede meg til, alikevel blir det feil. jeg plages av skyldfølelse om jeg har det bra, jeg plages av skyldfølelse om jeg har det vondt. hva skal til for at jeg skal klare å nyte det som skjer rundt meg nå? 

så hvordan skal man leve? når blir livet slik det en gang var? når kroppen og hjernen blir fremmede, og ikke lengre kjenner hverandre. når hjertet dunker litt tungere en før. hadde noen hatt fasiten, hadde jeg kjøpt den.

jeg prøver å le. le så mye jeg kan, se på serier hvor ingenting vondt skjer, tegne, kose med fine dyr, lese magiske bøker og ikke minst glede meg til den nye tatoveringen.men hva skal egentlig til for å gjenforene hjerne og kropp? hva skal til for å få hjertet til å dunke lett av lykke? nok en gang, hadde noen hatt fasiten, hadde jeg kjøpt den.

jeg savner dere.

de første dagene ville jeg ikke gå noe inn på detaljer. men de siste dagene har jeg lest så mye som har betydd så mye for meg. lest og hørt så mange forskjellige historier, som har hjulpet meg. så dette er til alle aufere som trenger det. og for alle de som lurer. den røde streken viser min fluktvei.

klokken var ti på halv seks. jeg var sulten, smågretten og opprørt over det som hadde skjedd i oslo. noen venner av meg og jeg satt og snakket sammen om det som hadde skjedd da kjæresten min og en venn kommer oppspilte inn i rommet. "folk løper opp fra kaja, det er noen som skyter" vi syntes det var en sykt dårlig spøk, folk burde ikke tulle med kinaputter og andre fyverkeri når folk allerede var redde. fyverkeriet ble høyere. fyverkeriet ble skudd. to av våre kjære gikk bort til vinduet og spurte hva som skjedde."legg dere ned på gulvet og bli der". men skuddene nærmet seg, og folk ble vettskremte. jeg gråt, og holdt meg hardt fast til levi. vi måtte jo vekk! så vi løp inn i lillesalen, hvor jeg først mister hånden hans. når jeg får tak i han igjen blir vi presset opp i et hjørne. skuddene er på vei inn døren, og vi forstår at uansett hva dette er, så må vi jævlig langt vekk. så vi løper. vi presser oss ut de trange dørene mens skuddene fyker rundt oss.armene mine var fulle av blod, jeg turte ikke å se bak meg i frykt for hva jeg ville se.

ute på gårdsplassen ligger det to eller tre personer helt fredfulle. men freden lå på et stort rødt pledd. freden så litt for fredelig ut. jeg drar til meg levi som først løper mot de, og får han med meg motsatt vei. vi løper forbi en jente som må ha blitt skadeskutt. jeg kunne se inn i leppa hennes. som et tittehull. ikke engang da gikk det egentlig opp for meg. vi løper i en større gruppe gjennom skogen og ned mot kjærlighetsstien. stien som alltid hadde betydd kjærlighet og lykke. jeg ser flere kjente fra østfold, og en av de smaker på blodet. vi tror det ikke. vi forstår det ikke. 

hva som fikk meg til å tenke "klart" forstår jeg ikke. jeg dro til meg to gode venner, og sa at vi kan ikke fortsette på stien, da kommer vi til å møte på han. så vi sklei ned mot vannet, mens vi prøvde å få tak i politet. de trodde oss ikke. de sa det var i oslo det hadde skjedd noe. vi ville skrike om hjelp, men alt vi kunne gjøre var å hviske. en av oss prøvde å få oss ut i vannet. jeg turte ikke. jeg kan si med hånden på hjertet at om jeg hadde hoppet ut i vannet hadde jeg ikke vært her i dag. så vi satt oss inn til fjellet og prøvde å roe oss. jeg kysset levi og sa at jeg elsket han. at vi skulle klare oss, for dette var faen ikke slutten. vi skulle leve! så kom lyden nærmere. lyden av det vi fortsatt ikke forsto, men som vi var redde for. vi løp vekk, men tanken på bevegelse skremte livet av meg. jeg fikk lagt helt inntil fjellet med levi, de andre løp videre.

jeg knep øynene sammen og snudde hodet inn mot fjellet. jeg tenkte at om jeg skal dø, så skal jeg ikke være klar over det. det var da jeg kjente småstein som falt ned på ryggen. jeg var sikker på at min siste time hadde kommet. mitt siste pust. vi lå der uten å bevege en muskel i evigheter. så hørte vi skuddene. han hadde gått forbi. han hadde gått rett over hodet på oss, og ikke sett oss. vi et stykke tilbake der vi kom fra, og møtte fem andre. snikende i vannet kom en av de internasjonale gjestene. han var skadet etter å ha reddet en person opp fra vannet. her var han på fredelig besøk i norge for å fortelle om forholdene i sitt krigsherja land, også skjer dette.  vi så båtene redde folk opp av vannet, men ingen av båtene så oss. trodde vi. en av båtene drev langs land. en mann sto oppreist og gøret meg noe. vi var sikkre på at nå ble vi skutt. "heldigvis" var det et kamera. hvorfor forsto jeg ikke, og om vi kunne stole på han? vi måtte bare ta sjansen. elleve mann presset seg ned i den lille båten. elleve levende gikk i land på den andre siden. jeg prøvde å se tilbake på øya, hvorfor lå alle folkene i skråningen? vi var jo trygge, de kunne reise seg! så kjente jeg verdens tryggeste hånd som snudde det vekk. som snudde det fremover mot det som skulle bli fremtiden.

og her sitter jeg. uten å egentlig forstå at det er jeg som nettopp skrev dette. at jeg faktisk har vært en del av dette. jeg er utrolig glad for at så mange overlevde, men samtidig sitter vi alle igjen med en stor sorg.



tre skudd etterfulgt av skrik og kaos. det er blod overalt, det første som møter oss i kaoset er to døde personer på gårdsplassen. panikken er som en slange. den biter oss, den sklir rundt oss. en av mine beste venner ligger i koma etter å ha blitt skutt i magen, flere av våre brødre og søstre er savnet eller drept. det finnes ikke ord for å beskrive det siste døgnet. jeg er så sliten og redd, forvirra. den timen vi lå der i fjellsprekken, gjennomvåte, redde og gråtene føles ut som år. jeg tror aldri jeg kommer til å bli den samme som jeg var, for i går, ble jeg ranet for trygghet, tilit og venner.

jeg lengter etter å se ting på en litt annen måte. jeg lengter etter å se det gjennom friske øyne. jeg lengter etter litt  frisk pust.



jeg røyka livet, så kasta samfunnet meg ut. flere av dere har kanskje lurt litt på hva jeg mener med det. det er rett og slett det beste sitatet jeg kunne få ut av en forvirrende, fin, trist, vond og rar situasjon.

som alle andre forandret jeg meg. jeg fikk sterkere meninger, fikk et større behov for å utrykke meg og for å vise hvem jeg virkelig var. som en narkoman leter etter sine krystaller, gikk jeg på leting etter det som ville fullføre meg. jeg fant det jeg likte, jeg tok til meg ting på en helt annet måte. alt luktet og så annerledes ut. som alt annet, så måtte det offre til. det gamle livet, de gamle vennene. det er kanskje noe av det vondeste jeg har gjort, men det har også hjulpet meg så utrolig mye. jeg vet hvem jeg er, og hva jeg står for. jeg gjorde som jeg ville, og fikk min straff.

det fine er at jeg faktisk ser det vakre i det. jeg ser at det ikke har vært forgjeves. ting er enda ikke akkurat slik jeg ønsker, men ting tar tid. heldigvis for meg, har jeg masse tid.

jeg har så lyst til å klare alt! jeg har så lyst til å gjøre så mye mer! prøve ut så mye mer!  det er skuffende når kroppen ikke lystrer tankenes komando. når det kommer til skuffelse, så er det noe av det værste jeg vet. la meg gjøre det! gi meg frihet til å være meg selv. for aldri har  noenskuffet meg så mye som meg selv.

ja. så gikk det slik at jeg klippet av meg alle dreadsa mine. etter kun fire måneder og noen uker ble hodet mitt en lekeplass for sår, og jeg hadde ikke noe annet valg. ja, jeg savner de.

krøller fingrene i lommene. det er så kaldt at det svir på nesa og banker i hodet. vrir fingrene litt rundt, prøver å varme de. mørket sluker meg, ikke på den gode gamle måten. nei, på måten som trygler beina dine om å sette opp farten. løp. løp dit det er trygt. skulle hat en hund, en vaktbikkje. nei, da måtte jeg tatt hendene ut av lommene.. det begyner å bli litt varmere i lomma, men nesa svir enda. ser litt opp fra bakken, noen ganger er det smart å se lengre en til nesetippen, så da ser jeg da. jeg ser løvene på bakken, de intense fargene, og eksosen som henger igjen etter bilene. det er så kaldt. skulle hat vanter. vet ikke hvorfor jeg er her egentlig, kan ikke huske hvordan jeg kom hit. går på måfå, må bare ut. luft.  men til tross for den bitene smerten så hjelper det, pusten og hjertet får ro her ute i mørket.

skulle hat en hund. noen som kunne passe på både meg og hjertet mitt.