Stenbrott

de første dagene ville jeg ikke gå noe inn på detaljer. men de siste dagene har jeg lest så mye som har betydd så mye for meg. lest og hørt så mange forskjellige historier, som har hjulpet meg. så dette er til alle aufere som trenger det. og for alle de som lurer. den røde streken viser min fluktvei.

klokken var ti på halv seks. jeg var sulten, smågretten og opprørt over det som hadde skjedd i oslo. noen venner av meg og jeg satt og snakket sammen om det som hadde skjedd da kjæresten min og en venn kommer oppspilte inn i rommet. "folk løper opp fra kaja, det er noen som skyter" vi syntes det var en sykt dårlig spøk, folk burde ikke tulle med kinaputter og andre fyverkeri når folk allerede var redde. fyverkeriet ble høyere. fyverkeriet ble skudd. to av våre kjære gikk bort til vinduet og spurte hva som skjedde."legg dere ned på gulvet og bli der". men skuddene nærmet seg, og folk ble vettskremte. jeg gråt, og holdt meg hardt fast til levi. vi måtte jo vekk! så vi løp inn i lillesalen, hvor jeg først mister hånden hans. når jeg får tak i han igjen blir vi presset opp i et hjørne. skuddene er på vei inn døren, og vi forstår at uansett hva dette er, så må vi jævlig langt vekk. så vi løper. vi presser oss ut de trange dørene mens skuddene fyker rundt oss.armene mine var fulle av blod, jeg turte ikke å se bak meg i frykt for hva jeg ville se.

ute på gårdsplassen ligger det to eller tre personer helt fredfulle. men freden lå på et stort rødt pledd. freden så litt for fredelig ut. jeg drar til meg levi som først løper mot de, og får han med meg motsatt vei. vi løper forbi en jente som må ha blitt skadeskutt. jeg kunne se inn i leppa hennes. som et tittehull. ikke engang da gikk det egentlig opp for meg. vi løper i en større gruppe gjennom skogen og ned mot kjærlighetsstien. stien som alltid hadde betydd kjærlighet og lykke. jeg ser flere kjente fra østfold, og en av de smaker på blodet. vi tror det ikke. vi forstår det ikke. 

hva som fikk meg til å tenke "klart" forstår jeg ikke. jeg dro til meg to gode venner, og sa at vi kan ikke fortsette på stien, da kommer vi til å møte på han. så vi sklei ned mot vannet, mens vi prøvde å få tak i politet. de trodde oss ikke. de sa det var i oslo det hadde skjedd noe. vi ville skrike om hjelp, men alt vi kunne gjøre var å hviske. en av oss prøvde å få oss ut i vannet. jeg turte ikke. jeg kan si med hånden på hjertet at om jeg hadde hoppet ut i vannet hadde jeg ikke vært her i dag. så vi satt oss inn til fjellet og prøvde å roe oss. jeg kysset levi og sa at jeg elsket han. at vi skulle klare oss, for dette var faen ikke slutten. vi skulle leve! så kom lyden nærmere. lyden av det vi fortsatt ikke forsto, men som vi var redde for. vi løp vekk, men tanken på bevegelse skremte livet av meg. jeg fikk lagt helt inntil fjellet med levi, de andre løp videre.

jeg knep øynene sammen og snudde hodet inn mot fjellet. jeg tenkte at om jeg skal dø, så skal jeg ikke være klar over det. det var da jeg kjente småstein som falt ned på ryggen. jeg var sikker på at min siste time hadde kommet. mitt siste pust. vi lå der uten å bevege en muskel i evigheter. så hørte vi skuddene. han hadde gått forbi. han hadde gått rett over hodet på oss, og ikke sett oss. vi et stykke tilbake der vi kom fra, og møtte fem andre. snikende i vannet kom en av de internasjonale gjestene. han var skadet etter å ha reddet en person opp fra vannet. her var han på fredelig besøk i norge for å fortelle om forholdene i sitt krigsherja land, også skjer dette.  vi så båtene redde folk opp av vannet, men ingen av båtene så oss. trodde vi. en av båtene drev langs land. en mann sto oppreist og gøret meg noe. vi var sikkre på at nå ble vi skutt. "heldigvis" var det et kamera. hvorfor forsto jeg ikke, og om vi kunne stole på han? vi måtte bare ta sjansen. elleve mann presset seg ned i den lille båten. elleve levende gikk i land på den andre siden. jeg prøvde å se tilbake på øya, hvorfor lå alle folkene i skråningen? vi var jo trygge, de kunne reise seg! så kjente jeg verdens tryggeste hånd som snudde det vekk. som snudde det fremover mot det som skulle bli fremtiden.

og her sitter jeg. uten å egentlig forstå at det er jeg som nettopp skrev dette. at jeg faktisk har vært en del av dette. jeg er utrolig glad for at så mange overlevde, men samtidig sitter vi alle igjen med en stor sorg.