Stenbrott

Så sliten, oppgitt og skremt. Den samme gamle følelsen kommer tilbake, følelsen som kveler, følelsen som dreper. Snart kommer mørket å gaper over lyset. Det lukker munnen bestemt og raskt uten å etterlate noen spor etter lyset som en gang var der. Mørkt. Det er ikke jeg som er sliten, det er verden rundt meg, og det er som om verden omfavner meg for å slette alle posetive minner. Kaldt. Verden er kald som is, og er fast bestemt på å trenge igjennom sjelen, når sjelen er kald er ingenting vakkert.. Vondt. Smerten er der, uten å være verken fysisk eller psykisk. Den bare er der, lister seg rundt meg og  hvisker "jeg er tilbake".