Stenbrott

Bilder fra månefestivalen i sommer.

mine søte sko fra London.


 I dag har Levi og jeg vært sammen i fire måneder, det har gått fortere en fortestest syntes jeg. Så, jeg kan jo fortelle litt om hvordan vi møttes. Altså, i Halden er det et sted som heter Rockehuset, det er rett og slett en sted inne i fjellet med øvingslokaler, oppholdsrom og ja et sted hvor man kan være med venner og uvenner. For to år siden var vi begge midt i vår emoperiode, og var begge flittige besøkere, noe som gjorde at vi møttes der en gang i blandt. Hvordan det gikk til vet vi ikke, for ingen av oss kan huske den første "hei'en". Det første minnet vi husker sammen var når vi hoppet på asfalten for å så skalle. Etterpå lekte alle i løvet, og Levi prøvde å begrave meg levende, for å så sitte på hodet mitt. Senere gikk vi bort på cd butikken med en liten gjeng. Jeg kjøpte Erlend Bratland sin Cd, og han kjøpte en Green Day cd. Jeg var litt småbetatt. Så, ingenting.

Vi begynte vell på mystisk vis å snakke sammen i fjor vår,  og vennskapet ble bare sterkere og sterkere. Rett før sommeren hadde vi den første kranglen, og jeg snakket ikke til han på alt for lenge. Jeg trodde på ryktene, noe jeg aldri burde ha gjort. Så, ingenting.

Så blir det januar, og vi er bare meg og mer sammen, han blir mer og mer i tankene mine, og her har vi resultatet. Han behandler meg som en prinsesse. Han kysser meg på halsen fordi han vet jeg syntes det er noe av det beste, han kjøper jordbær og iste, fordi vi liker det samme, han hvisker søte, vakkre, alt for fine ord til meg. Jeg prøver å behandle han som min prins også, og jeg håper han merker det. Jeg har en følelse som ikke kan sammenlignes med noe.

Dette er min versjon av "historien". Kanskje jeg kan spørre han pent om å skrive et gjesteinnlegg hvor han forteller, hva syntes dere?