Stenbrott

Foto// Tatt ifra Regine sin blogg.

Hvil i fred Regine Stokke. Jeg vet ikke hva jeg egentlig kan si nå, det er så grusomt, og vi vet egentlig ingenting om det, hvor mange dør ikke av kreft hvert år? At du hadde denne bloggen, og skrev om hvordan det var, og hvordan du taklet det har nok åpnet øynene for mange, ikke minst meg. Du var sterk, og du ga ikke opp med det første, det skal du ha.

Det er så rart, for tidlig i dag, så tenkte jeg på henne, også fikk jeg tanken, hun har det bedere nå. Jeg fikk litt følelsen av at hun faktisk var død. Så kommer jeg hjem, og Cathrine forteller meg hva som har skjedd,  kom det egentlig ikke som et sjokk, men tårene kom forde. Døden er en del av livet, men uansett hvor mange ganger vi opplever den, så blir det ikke bedere, vi er bare ikke skapt for å takle det. Nå kjente jo ikke jeg Regine, så hvorfor gråter du spør du. Jeg vet ikke, svarer jeg.

Utdrag fra hennes første tekst i bloggen

"Det hele begynte fredag 22. August;
Jeg hadde nettopp kommet hjem fra skolen og ante fred og ingen fare. Mamma kom inn døra, jeg skjønte straks at det var noe som ikke stemte. Hun hadde tårer i øynene. Legen hadde ringt. Det var en mistanke om leukemi. Jeg måtte komme meg på sykehus så fort som mulig for å ta en benmargsprøve.
Akkurat da føltes det ut som om livet mitt falt i grus. Jeg strigråt. Jeg følte masse på en gang, men mest av alt var jeg redd."